False Belief + Q&A

Fredag 20. november ønsker Nordens Hus å invitere deg til en digital visning av filmen Falskt Håp (False Belief), fulgt av en Q&A med direktøren Lene Berg og Delano.
False Belief er en film som utforsker fordommer knyttet til rase og normalitet, offer og overgriper, gentrifisering og økonomi. Lene Bergs ferske film er en historie om et par som vikles inn i gentrifiseringen av et nabolag i Harlem, der de opprinnelige beboerne er i ferd med å skvises ut.
Norge | 2019 | 105 min | Engelsk
Filmen vil være tilgjengelig på Nordens Hus’ nettside fra 21. til 30. november 2020.
I 2008 flytter den norske kunstneren Lene Berg til sin partner i Harlem, en svart forlegger, D. Etter å ha avgitt forklaring til politiet om at han blir trakassert av en nabo, blir han selv arrestert. Men for hva? Dette blir starten på en farlig reise der Ds tro på rettssystemet gjør ham til et gissel i hendene på institusjoner han trodde skulle forsvare ham. Med hjelp av Ds åpenhjertige fortelling, akkompagnert av et rikt visuelt materiale bestående av bevegelige bilder og stillbilder, collager og pappfigurer, rettsdokumenter og Bergs egne ord og observasjoner, forsøker filmen på en leken måte å skape mening i et absurd hendelsesforløp – et forløp som etterhvert får svært alvorlige konsekvenser for både D og henne selv.
Dette er den første norske filmen som har hatt verdenspremiere i programmet Forum Expanded ved Filmfestivalen i Berlin (i februar i år).
LENE BERG
Regissør, manusforfatter og produsent Lene Berg er utdannet innen film ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Hun har regissert tre langfilmer, nemlig En kvinnas Huvud (1997), Kopfkino (2012) og GOMP: Tales of Surveillance in Norway 1948-1989 (2014). I tillegg har hun laget en rekke kortfilmer og videoinstallasjoner.
Berg jobber som kunstner, og integrerer tekst, film og fotografi i sitt arbeid. Hennes arbeider er vist blant annet på Whitechapel Gallery i London, Art in General i New York og Midway Contemporary Art i Minneapolis.
DIREKTØRENS UTTALELSE
Jeg ønsket egentlig ikke å lage Falskt Håp. Som en hvit, Europeisk kvinne følte jeg meg ikke kapabel til å addressere de spesielle rasebaserte konfliktene som ligger i undergrunnen av det amerikanske samfunnet. Hvordan kunne jeg si noe fornuftig om kulturelle undertekster som jeg ikke vokste opp med? Når jeg flyttet til Harlem for å bo med D, forstod jeg ikke alt som foregikk rundt oss. Dette var rundt den samme tiden som den globale finanskrisen ble utløst, og Barack Obama ble valgt til president. Selv om jeg la merke til den økte tilstedeværelsen av politi i nabolaget vårt, hadde jeg ingen idé om hvor seriøse konfliktene mellom økonomisk utvikling og beboerne i Harlem var eller til hvilken grad historien med slaveri fortsatt påvirket USA’s samfunn. Jeg var i New York på et kunsterstipendiat, og følgte ikke med på konfliktene som D ble involvert i i nabolaget vårt. Jeg tenkte at de ikke betydde så mye, selv etter at D ble arrestert. Grunnlaget for arrestasjonen hans virket så triviell, så jeg forstod ikke hva slags type fare han var i. Vi arbeidet sammen, bodde sammen, og reiste sammen. Så ble han arrestert igjen – og igjen. Og jeg var nødt til å lære begreper som “arraignment” og “restraining order” og “grand jury”. Jo lenger saken varte, jo mer forvirret ble jeg. D mottok aldri en offisiell notis om anklagene mot ham, ikke engang før rettsaken. Aktor hadde “fotografisk bevis”, men bildene indikerte ikke at noe kriminalitet ble begått. Anklagene var absurde: for eksempel, at D hadde tråkket ned noens blomster og holdt en annen’s hånd for lenge når de hilste. Ingen datoer, ingen vitner, og ingen lokasjoner ble identifisert. Likevel holdt Manhattan’s satsadvokat saken gående i tre år frem til de møtte i retten. Hvorfor ville de gå til alt dette bryet med å tiltale en så liten sak helt uten noe ekte bevis? Hvordan tenkte de at de skulle vinne denne saken? Og det mest forvirrende av alt: hva fikk dem til å tenke at det var verdt å bruke alle disse ressursene? Jeg ville i alle fall ikke lage en film om det; jeg ville bare at det skulle ta slutt. Men, etter som situasjonen utviklet seg skjønte jeg at den eneste veien ut av denne Kafkaeske fellen D var fanget i var å prøve å forstå hva som skjedde med ham, og med oss. Så med hjelp av våre egne ord og minner, stille og bevegende bilder, papirdukker og kollasjer, transkripsjoner fra rettsalen, og spekulasjoner, har jeg prøvd å få det til å gi mening. Det gir fortsatt ingen mening, i alle fall ikke for meg. Men det er ikke poenget. Falskt Håp handler om én manns håp og tro på hans rett til ytringsfrihet, til å la håret vokse, bo hvor han vil, og til å beskytte menneskene han bryr seg om – og prisen han har måttet betale for denne troen. Det motsatte av rettferdighet er ikke bare urettferdighet: det er frykten, mangelen på tillit, hykleri, og samfunnets moralske sammenbrudd. Falskt Håp er basert på en sann historie, vår historie. Noen vil si det er en ensidet historie fordi våre motstandere bare får snakke ut gjennom uttalelsene de har gjort i retten og til politiet. Men de løy, og det gjorde ikke vi. Nå kan du få bestemme.
I forbindelse med utstillingen UNDERNEATH presenterer Nordens Hus en annen film fra den norske regissøren Lene Berg. Filmen KopfKino fra 2012 er en feministisk forestillingsfilm som nå vises i utstillingshallen Hvelfing. KopfKino viser åtte høylydte BDSM-arbeidere som foruroligende forteller gledefylte historier fra deres profesjonelle liv mens de blir servert av en stille, halv-naken man. Trailer